Den gang..

Den gang vi kom til verden da fikk vi en presang, et nøste med vår skjebne, og ingen vet hvor lang.
Da la vi alle masker opp til livets strikketøy, der vil det stå i mønsteret når vi jukset og vi løy.

Hver maske er en dag, og hver omgang er et år, og alt vi gjør og sier i strikketøyet står. Og mistet vi en maske og lot den rakne ned, det var kan hende venner vi aldri mer fikk se.

Noen har et strikketøy med varme farger i, det er de gode strikkersker som kjærlighet kan gi. Men alle må vi strikke med det garnet vi har fått selv om det av og til kan virke kjedelig og grått.

Og når vi så blir eldre da tenker vi som så; Hvor mye er tilbake av livets strikketråd?
Vi håper at det holder slik at vi kan felle av, så tomme strikkepinner blir korset på vår grav.

Og møter vi St. Peter som vokter himmelens port, vi gir ham strikketøyet med alt som vi har gjort. Da gransker han det nøye og sier Kjære barn,her oppe har vi bruk for en mengde opprekksgarn.

Da vasker himmelens engler vårt garn så reint og hvitt, de glatter det og ordner det til det blir knutefritt. Det legges så på lager, så mykt og fint og bløtt, - kan hende det skal brukes til barna som blir født?